Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran Gud-inne - Et oppmerksomhetsskifte (Trykket i Tillit, juni 2008) Vi har sett en enorm vekst de siste årene innenfor det såkalte Alternative feltet. Stadig flere mennesker søker åndelig påfyll, men de går ikke lenger til kirken for å finne det. De har innsett at Gud, eller den åndeligheten som de søker, ikke er utenfor men inni dem selv. Jeg tenkte at dette kunne være et treffende tema å snakke om i forbindelse med gudinnefestivalen. Gud-inne. Vi trenger ingen religioner, retninger eller filosofier til å fortelle oss at vi kan be til Gud, snakke med Gud, bli ett med Gud. Gud er i oss allerede. Vi ER Gud. Det er vår essens. Denne innsikten innebærer en stor omveltning. Det er en 180 graders vending, fra å rette oppmerksomheten utover til å vende den innover. Reisen innover, som noen ville kalle det. Men egentlig er det ikke en reise, for hvor vil du reise hen? Du er der jo allerede. Du lever, du er, men du har glemt at du lever og er. Du tror du må bli noe. Hvis dette ikke var tilfellet, ville der ikke ha dukket opp så mange tilbud om kurs og veiledning innen selvutvikling, selvrealisering o.l., der målet er å bli frigjort, realisert, Opplyst; kall det hva du vil. Et mål skal nås, og du tilbys hjelp til å nå det. Når det eneste som trengs i realiteten bare er et skift i oppmerksomheten; fra utover til innover. Jeg har selv både deltatt på slike kurs og holdt kurs i egen regi i mange år. Jeg underviste i selvutvikling ved hjelp av symbolspråk; som drømmetydning, astrologi, numerologi og Tarot fordi den enkleste måten for meg å hjelpe andre med å se seg selv på var gjennom bruken av bilder og symboler. Og dette var tilfredsstillende en stund. Men jeg ville gå dypere, til der hvor jeg kunne se meg selv og andre uten engang å trenge bilder. Så jeg avviklet gradvis kursvirksomheten, og gjennomførte i stedet en 4-årig utdanning som esoterisk psykoterapeut. (Esoterisk psykoterapi er lite teori, og hovedsakelig energetisk arbeid med praktisk trening.) Det var veldig nyttig for meg å lære om energi, for nå kunne jeg ikke bare se meg selv og andre, jeg kunne oppleve meg selv og andre. At "vi er alle ett" ble helt konkret for meg. Jeg pustet inn den samme luften som de andre i klassen pustet inn; energien var inni meg, inni dem og rundt oss alle - der var ingen skille, vi var ett. Og jeg kunne være i den energien, være en del av den. Jeg fornemmet at jeg rommet en form for Opplysthet som hadde modnet frem i meg, men jeg hadde ingen rundt meg som kunne bekrefte eller avkrefte dette for meg, så jeg holdt det for meg selv i mange år. Så lenge der var en ørliten sjanse for at jeg kunne ta feil, ville jeg ikke finne på å hevde noe slikt høyt. Men livet gir oss alltid det vi trenger, og snart kom jeg i kontakt med en åndelig lærer som kunne speile meg tilbake til meg selv. Og da han så klarhet i meg, (engelsk "clarity"), ble jeg dypt takknemlig. For nå ville jeg våge å "komme ut av skapet" og la mitt Lys skinne. Det føltes som om Livet nå, via denne læreren, hadde gitt meg den bekreftelsen jeg trengte til å gå i gang med undervisning igjen. Ikke i form av kurs som tidligere, men i form av satsang, som er en form for samvær og deling. Det var dette jeg var født til å gjøre, følte jeg, og som jeg alltid hadde drømt om. Dette var "meg"; en person som deler sin åndelige innsikt og nestekjærlighet med andre. Endelig kunne jeg drive med min livsoppgave. Så jeg holdt satsang for en liten gruppe mennesker en fast kveld hver måned, og det var veldig fint. Energien var sterk, hellig og omfavnende, og deltakerne merket at ting løsnet inni dem og at de falt til ro. Men der var mer i vente. Da den åndelige læreren som hadde speilet meg nok en gang var på besøk i Norge, gledet jeg meg til å treffe han igjen. Hva ville skje denne gang, når jeg satte meg i stolen overfor han? Jeg var åpen for alt, men helt uforberedt på det som kom. Det som skjedde er det som på engelsk kalles "falling from Grace". Vi hadde sittet og pratet litt og kom så inn på det at jeg nå holdt satsang selv. Han så min glede og begeistring over dette, men i stedet for å komme meg i møte på det, sa han: "Something's not right. You want it too much." Og med det mente han at jeg var bundet til det. Han hadde helt rett. Jeg følte jo at det var dette jeg var kommet til jorden for å gjøre, at det var min livsoppgave, selve definisjonen på hvem jeg var. Hvis jeg ikke var ment å gjøre og være dette, da ville livet mitt være meningsløst, så sterkt føltes det. "But if I can't be this, then I will die!", sa jeg. "So then die," sa han, og jeg gjorde det. Jeg satt i stolen og døde som "jeg". Han forklarte at jeg hadde vært i tilstanden som kalles "det Opplyste jeg". Det var Opplysthet, men det var fortsatt et "jeg" der. Og selv om "jeg-et" mitt var universelt idet det rommet alt som er uten å ekskludere noe, var det i selve identifiseringen av alt dette at problemet lå. Et uttrykk for dette på engelsk er "Big mind". Man føler selv at man er universell og uten ego, men sinnet tilhører egoet og sinnet er overveldende stort i den tilstanden. Da "jeg" døde ble hele dette universet inni meg skylt ut. Det var ikke bare en renselse, det var en fullstendig uttømming av sinnet mitt; alle disse tankene, teoriene og trossystemer som hadde hopet seg opp inni meg over årenes løp. Jeg gråt og gråt mens jeg følte meg som en diger ballong som langsomt slipper ut all luften. Der var mange andre deltakere under den satsangen som var vitne til denne ydmykende opplevelsen, men det brydde jeg meg ikke om. Opplevelsen var bare ydmykende i den forstand at den oppløste egoet. Selv satt jeg bare og så på min lærer med tårevåte øyne mens jeg følte dyp takknemlighet overfor han for at han hadde hjulpet meg til dette stadiet. Vi visste begge at det innebar en dyp transformasjon. Etterpå, etter å ha mistet "jeg-et", visste jeg ikke hvem jeg var lenger. Og da kunne jeg oppleve tomhet. Absolutt tomhet uten tilknytning til eller identifikasjon med noe eller noen. Som en klar blå himmel uten en eneste sky, grenseløs og uendelig. Og i den tomheten var kun stillhet. Det var ubeskrivelig. Hvordan beskrive tomhet? Jeg forteller dette som et eksempel for å illustrere og forklare begrepene selvutvikling og selvrealisering som jeg snakket om innledningsvis. Selvutvikling vil alltid bare være en utvikling av egoet / sinnet, for det autentiske Selvet (den du er bortenfor egoet) er som den blå himmelen. Den bare er. Hvordan vil du prøve å utvikle himmelen? Selvrealisering er et liknende ord. Da vil man realisere, altså virkeliggjøre seg selv. Men igjen - Selvet er allerede virkelig. Det kan ikke bli enda mer virkelig. Det lar seg ikke gjøre. Så vi må ha dette klart dersom vi ønsker å oppleve ren væren, ren bevissthet, ren glede. Da er det bedre å snakke om egoavvikling. Selvet er der, som alltid, og vi bare avvikler alt som klynger seg fast til det og skygger for det, slik som tykke lag av støv skygger for en lampes lys. Lyset er der, men det kan ikke sees for alt støvet som skjuler det. Alle mennesker er dette Lys. Det er vår essens. Og ren væren, bevissthet og glede (på sanskrit sat-chit-ananda) er vår naturlige tilstand. Det tykkeste laget av støv som skjuler dette for oss er sinnet vårt. Det er der den største illusjonen sitter. Fordi vi har evnen til å tenke, tror vi at vi er tankene våre, mens vi i realiteten er dette "noe" som er bakenfor sinnet. Dette "noe" som ikke kan gis noe navn, for straks man gjør det, begrenser man det, og det er grenseløst. Det er Gud. Det er tomheten. Det er den klare blå himmelen, og skyene er tankene. Så nå forstås kanskje uttrykket Gud-inne bedre. Gud er inne i oss fordi ALT er inne i oss. Jesus sa: "Guds rike er inne i dere." Det handler bare om å gjøre det lille skiftet, fra å søke utover til å vende oppmerksomheten innover. I stedet for å gå på det ene selvutviklingskurset etter det andre, nivå 1, nivå 2 osv., innse at du allerede ER det du søker og prøv i stedet litt avvikling. Gi slipp på alt i livet ditt som du føler ikke lenger er deg; og noe vidunderlig vil skje. Du vil føle deg lettere og gladere enn du noensinne hadde trodd. Vær ikke redd for å gi slipp på for mye. Det kan ikke bli for mye, for er det én ting som er sikkert, så er det at ingenting i livet er sikkert. Så bare gi slipp og vær mottakelig for det livet bringer deg. Du trenger ikke trekke deg ut av samfunnet og gi avkall på et vanlig liv. Det er ikke det jeg snakker om. Når jeg sier "gi slipp", så mener jeg gi slipp på alle bindingene og identifikasjonene du måtte ha til noe eller noen. Vær ubundet, vær fri. Vær i verden, men ikke av verden idet du lever etter ditt eget indre etiske kompass og er ditt eget Lys. Delta for all del i verden, men vær alminnelig. Hvis du kan leve ditt liv på en alminnelig måte, men med full tilstedeværelse og total oppmerksomhet og våkenhet, da bringer du det hellige inn i livet ditt. Og det er det livet handler om. Å skape himmelen her på jorden, forvandle bly til gull, gjøre det verdslige hellig, i din hverdag, der du er. Det er som den kjente historien om mesteren som ble spurt av en ung mann: "Hva gjorde du før du ble Opplyst?" Hvorpå mesteren svarer: "Jeg hugget ved og bar vann." "Og hva gjorde du etter at du ble Opplyst?", fortsetter den unge. "Jeg hugget ved og bar vann." "Men hva har skjedd?", vil mannen vite, "Du gjør jo det samme som før." "Ja," svarer mesteren, "Men før gjorde jeg det fordi jeg trengte å gjøre det. Nå gjør jeg det med glede." Så min oppfordring til deg som søker denne gleden er å øve deg i å bli mottakelig for det som livet bringer deg, i stedet for å søke etter det du ønsker som var det utenfor deg selv. Når du ser en vakker blomst, ikke bare se på den, men ta den inn i deg og la den bli en del av deg. Gjør dette med alt du opplever. Vær som et barn, full av undring. Vær en livsnyter og trekk saften ut av hvert sekund. Lev med hele deg som var det din siste dag på jorden, for du vet jo aldri. Livet er en dyrebar gave som er ment å leves til fulle. Så syng, dans og feire det! Og bli mer og mer sensitiv til det. Med sensitiv mener jeg at du våger å være sårbar, å åpne deg og være usikker, uvitende. Hva kan du vite? Livet har alltid en overraskelse rundt neste sving. Ha tillit, og livet vil bringe deg alt du måtte trenge, og mer til. Vi sees under gudinnefestivalen! Med kjærlighet, Miranda* L. Weisz