Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran Kosmisk Balanse (Trykket i Ildsjelen nr.2, 1999) I dag, i Vektens tegn, vil jeg snakke om kosmisk balanse eller polaritetens enhet. I sitt verk, Symposium, forteller Platon myten om de primitive androgyne. For lenge, lenge siden ble det sagt at menneskene som bodde på jorden var både mannlige og kvinnelige på samme tid. De hadde sfærisk form, med fire ben, fire armer, to ansikter, to sett kjønnsorganer osv. Disse mesterlige skapninger var så bevisst sin egen kraft at de våget å utfordre selve gudene. Stilt opp mot denne trusselen, søkte gudene en måte å avvæpne dem på, og det var Zevs som fant løsningen ved å dele dem i to. Som sagt, så gjort, og fra den gang og helt opp til i dag er dette grunnen til at disse halve skapninger lengter etter å gjenforenes og gjenopprette sin opprinnelige helhet. Guden Zevs (Jupiter) Denne tanken om et primitivt, androgynt vesen; en skapning som innehadde kvalitetene til begge kjønnene, finnes i én eller annen form i de fleste av de religiøse og filosofiske tradisjonene. Selv i Første Mosebok finner enkelte kabbalister spor av denne teorien i episoden hvor Gud skaper Eva fra ett av Adams ribben. De ser på dette som en beretning om kjønnenes atskilthet. Alle disse tradisjoner uttrykker idéen om at hele skapelsen er et resultat av polarisert enhet. Hvert enkelt menneske er halvarten av et hele, og da menn og kvinner sanser dette, har de en vedvarende følelse av å være ufullstendige og kan ikke hvile før de finner sin annen halvdel. Slik kan hele den menneskelige saga oppsummeres som en søken etter den tapte halvdel. Menn og kvinner over hele verden forfølger dette mål. De vet ikke hvorfor de søker hverandre, men de fortsetter å gjøre det. De har et instinkt, en indre stemme, som forteller dem at det er slik de kan finne sin opprinnelige helhet. (Omraam Mikhaël Aïvanhov, "Cosmic Balance") Mange mennesker i dag er opptatt av å finne sin "sjelspartner". En sjelspartner oppfattes som den ene personen på jorden som kan fylle tomrommet inni dem. Men et sjelelig møte kan ikke finne sted før et menneske har integrert begge kvalitetene eller halvdelene i seg selv. Den maskuline, utadrettede og givende energien (yang) må smelte sammen med den feminine, innadvendte og mottakende energien (yin). Når integreringen har funnet sted, vil man innse at mange mennesker kan være ens sjelspartner, på den ene eller andre måten. Yin-yang par Vi kan prøve å illustrere dette med bildet av to mennesker som halvmåner, eller to C-er. Når de forenes, danner de et hele, en O, og forholdet kan være fruktbart ved at de speiler seg i hverandre og sammen skaper et hele. Men det oppstår også et gjensidig avhengighetsforhold, da begge parter hver for seg fortsatt er C-er; ufullstendige individer. Når derimot to mennesker som har integrert begge kvalitetene i seg selv møtes, oppstår det et sjelelig møte. De to individuelle O-ene likner evighetssymbolet: De er frie og selvstendige, også uten den andre part, og kan møtes på et høyere sjelelig plan. "Infinity" - ©A. Watson Androgyni er et tema som er høyaktuelt i vår tid. Vi er alle ment å skulle integrere begge disse kvalitetene om vi vil oppnå helhet inni oss selv. Vannbærerens tidsalder avspeiler dette. I Fiskenes tidsalder, som vi er på vei ut av, var budskapet kjærlighetens og hengivenhetens prinsipp. I forvridd form, uten visdom, kunne hengivenheten til en større sak gå over til ren fanatisme. Vannbærerens budskap er å gjenfinne visdommen; og vi ser hvordan vi har gjort et kvantesprang i kunnskapsnivået vårt gjennom vår teknologiske innsikt. På det indre plan må vi forsøke å integrere den feminine kjærlighetsenergien med den maskuline visdomsenergien. Vi må huske å trekke med oss kjærligheten inn i vår "opplyste" era, slik at vi ikke gjentar samme erfaring som vi opplevde med Atlantis, der kunnskapen ble søkt etter for egen vinning og makt. Ren kunnskap blir ikke til visdom om ikke kjærligheten er med på veien. De to går hånd i hånd. På samme måte kan vi glede oss over "den lille forskjellen" menn og kvinner imellom; og i stedet for å fokusere på ulikhetene, forsøke å ta til oss våre unike energier og skape enhet inni oss selv og med hverandre. Det er Vannbærerens tema: Et kollektiv av individer, sammen i visdom og kjærlighet. Onebeing Med helhetlig ønske om en fin høst! Miranda* L. Weisz