Inspirato
|
|
Sjelen
folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader
En eventyrlig reise til Peru (Del 1) Lørdag morgen, den 29. september 2001, forlater jeg Gardermoen med kurs mot Lima og ankommer 18.30 lokal tid. Etter det vanlige styret med passkontroll og en del venting ved bagasjebåndet, blir jeg møtt av Karina, en søt representant for Pyramid Tours (nå Sacred Trips). Vi har en lang og koselig samtale i taxien på vei inn til Lima. Det er for mørkt til å kunne se stranden skikkelig, men lysene blinker varmt, som om de ønsker meg velkommen. Etter å ha fått sjekket inn, går jeg rett opp på rommet og sover til neste dag. Tankene mine før jeg sovner kretser rundt min store glede over at jeg nå virkelig befinner meg i Peru og forventninger om hva som venter meg her i dette magiske landet. Etter en god frokost på hotellet neste morgen, sitter jeg i resepsjonen og venter på Roberto, "bellboyen", som vil vise meg hvor jeg kan veksle penger. Til min store overraskelse kommer Willaru, vår guide som hadde besøkt oss i Norge i fjor, inn døren!
Han kaster et raskt blikk i min retning, og går så frem til det ventende paret ved resepsjons-disken. For ikke å forstyrre dem, venter jeg til de har snakket ferdig før jeg henvender meg til Willaru. "Willaru!", sier jeg, "Buenas Dias! Me recuerdas? Soy Miranda de Noruega." (God dag! Husker du meg? Jeg er Miranda fra Norge). Han stråler opp og vi klemmer hverandre. Han forteller at han så meg da han kom inn, men at han mente han måtte ha drømt. Vi ler litt av dette og setter oss så ned på sofaen for å prate. Jeg synes det er like uvirkelig å se han, for jeg trodde at han var i Cusco, der han bor, men i stedet er han altså her. Vi sitter der begge to og stråler til hverandre, utveksler hilsener og kommer raskt inn på åndelige emner. Vi opplever begge at timingen for denne gruppereisen er veldig riktig, sett i forhold til de nylige terror-handlingene i USA (11. september). Det er så viktig at vi jobber med oss selv i disse transformerende tider. Vi avtaler å møtes for å spise sammen senere i kveld, for først skal jeg på fire timers sightseeing rundt i Lima. Etter å ha fått vekslet penger, møter jeg Rosario, min guide, i resepsjonen, og vi tar av gårde i en taxi, bare hun og jeg, for en opplevelsesreise rundt i Lima. Rosario snakker godt engelsk og kan fortelle mye interessant om byen. For eksempel forteller hun meg at navnet "Lima" opprinnelig kommer fra elven som renner gjennom byen, "Rimac". Men spanjolene som kom dit i sin tid, hadde problemer med å uttale dette, og det ble hetende "Limac". Over tid forsvant c-en i ordet, og det ble hetende "Lima", slik det gjør i dag. Hun forteller at byen har 8 millioner innbyggere. Dobbelt så mange som i hele Norge! Timene fløy, og snart var Willaru og jeg igjen i dyp samtale over hver vår pizza på en restaurant i nærheten av hotellet. Vi var begge spent på ukene foran oss, og på hvordan gruppe-energien kom til å bli. Når vi alle ville være samlet om meditasjonene og opplevelsene underveis, ville det være fint om gruppen som en enhet var harmonisk og uten nevneverdig friksjon. Jeg kjente bare til tre av de andre som var på vei; de andre seks hadde jeg ennå ikke møtt. Men jeg syntes det var interessant at vi kom til å bli en gruppe på elleve personer med Willaru. 11 er et mestertall. Gruppen skulle ikke ankomme før sent den kvelden, så jeg tilbrakte dagen med å vandre rundt i Miraflores, skrive dagbok og snakke med lokalbefolkningen. På et tidspunkt sto jeg og tittet på noen smykker ved en av de mange bodene langs gatene, og den søte unge kvinnen forærte meg et halskjede laget av turkiser. Jeg ble rørt over dette, for på tross av hennes fattigdom viste hun meg en uventet sjenerøsitet. Det ble toneangivende for alle peruvianerne jeg senere møtte. Litt over midnatt sto jeg i resepsjonen og kunne omsider hilse på de andre gruppedeltakerne: Mona, Signe, Helene, Sissel, Astrid, Nanna, Ragnhild, Lisbeth og Ole-Petter. Vi klemte hverandre og utvekslet noen få ord før alle gikk til sine rom for en veldig kort natts søvn
Allerede kl.0400 ble vi hentet og kjørt til flyplassen for
å nå vår flight 007 til Cusco. Vi fløy over
de vakre Andesfjellene, og jeg kommenterte den flotte blåfargen.
Willaru forklarte at det var auraen til jordens Willaru og assistenten hans, Elson, sluttet seg til gruppen, og Willaru så varmt på oss: "Welcome home!", sa han. Han mente vi var hjemme fordi vi nok alle hadde vært der før, i tidligere inkarnasjoner. Etter litt informasjon om programmet for dagen, gikk vi hver til vårt for å sove eller gå litt rundt i byen, før vi igjen samlet oss for å spise. Vi spaserte til en koselig "Spiritual Vegetarian Restaurant", der en diger krystallklynge prydet bordet, og hvor veggene var fylt med astrale New Age malerier.
Maten var nydelig. Overalt hvor vi spiste, var rettene velsmakende, med mye fisk, ris, mange typer poteter, grønnsaker og eksotiske frukter som ananas, papaya, kiwi og lignende. Vi levde som konger hva måltider angikk. En lokal gruppe spilte den typiske musikken vi fikk høre overalt, og vi klarte ikke å sitte stille på stolene våre, musikken var så fengende. Jeg sa til Elson som satt ved siden av meg: "Our bodies are sittinghere...", "...but our spirits are dancing", fullførte han, ordrett det jeg skulle si. Vi lo litt av vår tankeoverføring. Da vi var tilbake på hotellet igjen etter måltidet, begynte skyene å samle seg. Så hørte vi tordenlyd og så lyn flerre over himmelen. Noen av oss som hadde sittet i solen, trakk inn mot veggen og ly der under taket da det begynte å regne. Til og med litt hagl trillet bortover gårdsplassen. Elson fortalte senere at det ikke hadde regnet på månedsvis, så dette var uvanlig vær. Jeg tenkte på hvordan elementene ofte spiller opp når energiene blir sterke, og tok dette som et tegn på at mye energi var i sving, energi vi kom til å ta del i. Vi trakk inn i peisestuen, og det ble fyrt opp en deilig ild i peisen. Det ble ingen sightseeing den dagen, men i stedet ga Willaru oss vår første esoteriske leksjon. Han snakket om de syv rotrasene, fra de første androgyne menneskene og frem til den spirituelle rasen som vil oppstå i fremtiden, og tidsalderne som er knyttet til dem. Det var deilig å sitte der i fellesskap mens vi lyttet til Willarus rolige stemme, den koselige knitringen fra bålet og regnet som falt ned utenfor. Etterpå gikk vi igjen ut for å spise, denne gang på en pizzarestaurant, og så kunne vi rusle i markedet like ved. Det bugnet i vevde tekstiler, strikkede alpakkaklær, figurer, asjetter, smykker, musikkinstrumenter og mye mer. Ole- Petter fant seg en flott skinnhatt. Han kledde den godt, og den ville gi god beskyttelse mot solen. Etter hvert endte de fleste av oss opp med ulike hatter ettersom dagene gikk. Fine vevde sådanne, med tradisjonelle mønstre og farger. Etter frokost neste morgen reiste vi med buss opp til høydene over Cusco. Der vandret vi langs kolossale steinmurer i kjempemessige blokker, laget i sikk-sakk mønster etter lynets bevegelse. Hvordan de har klart å løfte disse enorme steinene på flere tonn og sette dem sammen med slik presisjon, er en gåte, dersom man ikke tror på de tidligere menneskenes evner innen dematerialisering og tankekraft. Vi klatret opp på en av høydene og nøt en fantastisk utsikt over Cusco og de blå fjellene i bakgrunnen som dannet en vakker ramme rundt byen.
Etter en kort esoterisk seanse der Willaru underviste igjen, klatret vi ned og gikk bortover en stor gresslette med oppbygde trinn i en sirkel rundt det hele. Det kunne se ut som et stort arena aller en UFO landingsplass. På motsatt side stoppet vi ved en steinmur med en åpning. Willaru fortalte at det var en tunnel gjennom fjellet som ble veldig smal og som kunne føre en til den astrale dimensjonen. En mann som hadde gått der en gang, hadde funnet gull som han tok med seg, men han hadde kastet opp og dødd da han kom ut på den andre siden, fordi de astrale åndene voktet over gullet. En annen mann hadde gått der og var aldri kommet tilbake. Willaru forklarte at man kunne hedre de astrale åndene før man gikk gjennom tunnelen, og så ville alt gå vel. De som ikke ønsket å gå gjennom, kunne gå rundt. Jeg ville gjerne prøve, og gikk først. Lyset forsvant fort og det ble stummende mørkt. Med hendene foran meg, følte jeg meg frem, helt uvitende om hvilken vei tunnelen førte meg eller hvor lang den var. Hjertet banket litt hurtigere enn vanlig, og jeg tenkte at dette var en flott test i tillit, spesielt fordi der var ingen foran meg og heller ikke rett bak meg. Jeg var alene. Tunnelen smalnet veldig til, og jeg måtte bøye meg godt ned, nærmest dobbelt, men omsider så jeg svakt lys foran meg og kom ut gjennom åpningen. Det føltes godt å rette seg opp igjen og være ute under den åpne himmelen, og snart dukket de andre opp også. Det hadde vært en fin opplevelse for alle. Så gikk ferden videre til restauranten hvor vi skulle spise lunsj. Willaru viste oss en plakat som avbildet Machu Picchu på veggen bak oss. Jeg hadde sett bilder av Machu Picchu før, men her hang plakaten på siden og illustrerte hvordan fjellformasjonen faktisk danner en Inkaprofil! Det var helt utrolig. Dette hadde ingen av oss lagt merke til før, og vi ble veldig forbløffet.
Senere kom vi til å se mange formasjoner av Inkaprofiler, kondoren, pumaen og lignende, skapt av naturen selv og synlig for alle som så etter. (En utmerket bok som omtaler disse fenomenene er "The Awakening of the Puma" av James Arévalo Merejildo Chaski. Den tar også for seg fantastiske formasjoner som oppstår gjennom lys- og skyggespill på solvervene og jevndøgnene.) Etter måltidet, hvor vi fikk servert varme, røstede maiskorn som "appetizers" før hovedretten, reiste vi til Sacsayhuan, et hellig sted som ble brukt ved ritualer og som var knyttet til elementet ild. Så fortsatte vi en times tid langs de svingete veiene med bratte fjell på hver side av veien. Der var åkrer nærmest loddrett oppover fjellsidene. Det virket helt utrolig at det gikk an å dyrke på de bratte skråningene; og de store, sterke fjellene var rett og slett majestetiske. Fremme i "Sacred Valley", sjekket vi inn på hotellet og spiste igjen, før noen av oss gikk ut til den lille souvenir-butikken tilknyttet hotellet. Anjelica hadde det meste innen typiske varer, og noen i gruppen kom fornøyde ut med sølvsmykker, vevde pengepunger, keramikk eller lignende. Jeg gikk ut i hagen til hvor Ole-Petter og Lisbeth sto i mørket. Lisbeth stirret opp mot et høyt fjell vi kunne skimte i det fjerne. Plutselig sa hun begeistret: " Ser dere det? Det ser ut som en stor fjellånd!" Ole-Petter så det også, den første apuen (fjellånden) som viste seg for oss. For meg var det for mørkt til å kunne se den, men til gjengjeld nøt jeg en vidunderlig aura i form av en trippel regnbue rundt en lykt der i hagen. Stråler gikk sterkt ut fra midten, og jeg stirret halvmeditativt inn i lyset uten å fortelle de andre hva jeg så. Det var ikke nødvendig, for de opplevde selv noe som gjorde inntrykk på dem. Det var tydelig at dette landet åpnet oss alle opp for særegne åndelige inntrykk.
|
|
