Inspirato
|
|
Sjelen
folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader
En eventyrlig reise til Peru (Del
1) forts. Neste morgen etter frokost var mange av oss samlet i hagen under den strålende skyfrie himmelen. Sissel la merke til en flott ring (aura) rundt solen, og flere i gruppen hadde aldri sett dette fenomenet før. Vi tok det som et innvielsestegn for oss alle, og jeg fikk en følelse av at dette kom til å bli en spesiell dag. Ferden gikk til Ollantaytambo gjennom små landsbyer der lokalbefolkningen smilte og vinket til oss idet vi kjørte forbi, og vi suste gjennom det åpne landskapet med grønne jorder og de flotte fjellene som silhuetter mot den blå himmelen. Jeg tror vi alle nøt disse bussturene der vi fikk et dypere innblikk i landet Peru. Fremme ved det digre fjelltemplet i Ollantaytambo klatret vi opp utallige store trinn. Der var så mange at vi måtte klatre opp etappevis og få igjen pusten etter hver økt. På det første platået var der syv "vinduer" der man kunne stå og meditere vendt mot solen, og i tillegg "energiknotter", halvkuler i fjellveggen, å holde i for å få tilgang til fjellets energi.
Nanna, som hadde stått ved et slikt vindu, opplevde en sterk strøm av energi passere gjennom hodet og ut igjen gjennom høyre fot. Willaru forklarte at energien renset henne på sin vei, og at den gikk tilbake til fjellet, inn til jordens indre. Han fortalte også at i dag, torsdag, var en god dag å være her, for det er på torsdager at man kan oppnå kontakt med mange av de oppstegne mesterne. Jeg tenkte på solen vi hadde sett den morgenen og som vi hadde tatt som et godt tegn. Allerede hadde en av oss opplevd noe spesielt. Lisbeth fikk innvendig beskjed om å bli igjen der en stund, og vi andre gikk opp til et slags "vindtempel", et stort åpent rom hvor det blåste en merkbar lett vind. Lett i vekt, ikke i styrke, for det blåste ganske godt. Vi dannet en sirkel med hendene våre og Willaru snakket om kjærlighet. Kjærlighet til vår gruppe, kjærlighet til "Father-Mother" og til andre deler av jorden. Da han nevnte Midtøsten, ble jeg veldig rørt. De har ennå så mye å lære om kjærlighet. Nanna var også rørt. Eller kanskje det var ettervirkningen av energitilførselen hun nettopp hadde fått. I alle fall så jeg at hun gråt. På vei ned igjen ropte vi på Lisbeth. Hun hadde sittet for seg selv og meditert, og så hadde hun opplevd å se tre store hvite engler med gyllent hår komme ut av en dør i fjellveggen. Deretter hadde en forbipasserende guide sagt til sin gruppe: "Her er engleporten". Opplevelsen gjorde et dypt inntrykk på henne. Vi gikk bortover fjellsiden til "The temple of the Condor of the South", eller "Kondortemplet". Det var et nydelig kondorhode og -kropp i selve fjellet, dannet helt naturlig.
Willaru fortalte at kondoren er knyttet til Hanan Pacha, Faderen / Ånden, og at vi her kunne meditere hver for oss, hvor på fjellet vi ville. Vi fordelte oss, og jeg klatret til noe som lignet en trone litt høyt opp på fjellet. Jeg satte meg ikke midtpå, men litt til den ene siden, i tilfelle noen andre ville sette seg der, eller for å holde av plassen symbolsk for en åndelig veileder. Signe kom og satte seg til høyre for meg, ikke på tronen, men med passe behagelig avstand til at vi kunne høre hverandre svakt synge HU. Jeg la ryggen og bakhodet godt inn mot fjellet og kjente energi derfra. La hendene mine på tronen og stirret inn i det tredje øyet mens jeg fortsatte å synge HU innvendig. Jeg så vakre, fargerike symboler; noen jeg var vant til å se og noen nye. Lenger ned kunne jeg høre en svak tromming ved siden av lyden av elven, og jeg kjente lukten av ild. Da jeg klatret ned igjen til de andre, var de samlet rundt en steinseng der Ragnhild lå på ryggen. Willaru satt ved siden av henne og banket med en stein mot sengen ved hennes hode, på høyre siden. Det var trommingen jeg hadde hørt. Vi fikk alle ligge der etter tur, og det var deilig med vibrasjonene i kroppen som Willaru skapte med bankingen sin. Igjen så jeg farger og jeg syntes å høre en fugl flagre med vingene mot slutten av min tur. Vi la merke til at Willaru ikke gjorde likt hver gang, men at vi fikk hver vår individuelle behandling. Etterpå fortalte jeg han om ilden jeg hadde kjent, men han opplyste at det ikke hadde vært noe bål der i nærheten. "You had a visitor", sa han. Jeg kjente at jeg ble varm. "Hvem er det som er knyttet til elementet ild?", spurte jeg Willaru på engelsk. "Erkeengelen Michael", svarte han. Jeg takket innvendig for opplevelsen, ydmyk og forundret over alle disse vidunderlige og uforglemmelige erfaringene vi fikk i gave.
|
|
