Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran En eventyrlig reise til Peru (Del 2) (Trykket i Ildsjelen nr.1, 2002) Men enda flere uforglemmelige opplevelser lå foran oss. Vi kjørte til Moray, et veldig spesielt sted som kalles en "stargate" eller "stjerneport" og som kunne føre en til andre dimensjoner. Stjerneporten ved Moray Her var det sirkelformede terrasser, bygd inni hverandre som ringer i et vann, og de gikk nedover mot en midte der det lå en mellomstor hvit stein nedi en liten grop i gresset. Det var rundt denne hellige steinen vi samlet oss. Vi lyttet til Willaru, gjorde noen pusteøvelser og sang de tilhørende mantraene. At dette var et sted med sterke energier, fikk vi alle bekreftet da en fra gruppen etterpå fortalte oss sin historie. Mens vi hadde stått der, hadde hun sett en strålende hvit lyssøyle stige rett til værs ut fra den hvite steinen. Den hadde først et blålig, og så et rosa skimmer ytterst, og hun var blitt sugd opp i denne lyssøylen. Det hadde vært veldig varmt og med en så stor kjærlighetsenergi som hun aldri hadde opplevd før. Hun var blitt overrasket over å sveve over oss to-tre meter over bakken, og hun gråt fordi hun måtte vende tilbake og ikke kunne bli værende der. Hennes opplevelse rørte oss alle. Etter dette ble vi enige om å dele våre opplevelser med hverandre fremover. "Sharing is important", sa Willaru, "and good for the group energy". Neste dag var dagen vi endelig skulle reise til Machu Picchu, høydepunktet for mange av oss. Vi tok tog til den lille byen Aguas Calientes og buss opp den svingete og smale veien til den gamle Inkabyen. Vi måtte gå et lite stykke fra der hvor bussene parkerte, men så lå Machu Picchu foran oss i all sin storhet og med en hellig atmosfære fortsatt sterkt tilstede. Machu Picchu Vi ruslet rundt blant de gamle steinmurene og stoppet ved mange av de hellige stedene for å lytte til Willarus innføring i de gamle mysteriene. Tiden ble liksom borte når han pratet, og den første dagen vår endte med at vi kom for sent til bussen tilbake til Aguas Calientes. Da var det bare å begynne å gå ned de utallige trinnene i de gamle Inkastiene innen det ble mørkt. Willaru sa at det var et godt "sjokk" for kroppen og "a test in laziness". Vi småløp nedover i kapp med det svinnende sollyset, og etter hvert var det så mørkt at Signes lommelykt kom godt med. Nede ved elven samlet vi oss. Vi var klissvåte av svette, men fullstendig lykkelige. Det hadde vært en deilig følelse å klatre ned fjellet på egne ben. Rundt oss lyste hundrevis av små ildfluer som bitte små alver, og bruset fra elven laget perfekt bakgrunnsmusikk. Så fortsatte vi å spasere i absolutt mørke langs veien tilbake til landsbyen. Stemningen den kvelden var spesiell. Alle virket glade og opprømte, og Willaru strålte enda mer enn vanlig. Vi ble sittende ved bordet hvor vi hadde spist selv lenge etter at regningen var betalt. Neste dag tok vi det pent. Vi dro opp til Machu Picchu igjen og mediterte litt hver for oss, før vi samlet oss inni en slags åpen hule der Willaru underviste som vanlig. Vi lå på deilig halmstrå og nøt en vidunderlig utsikt mot Huayna Picchu, det høyeste fjellet i Machu Picchus fjellkjede. Om kvelden tok Willaru oss med til de varme kildene som byen er oppkalt etter (Aguas Calientes). Der var bassenger i ulike størrelser med varmest vann i de minste bassengene. Vannet er mineralrikt og veldig helsebringende. Jeg tror absolutt at våre ømme lårmuskler hadde godt av behandlingen! På vei tilbake til hotellet tittet vi innom de mange små butikkene. Her er flotte arbeider i stein og sølv, alt laget for hånd i delikate farger. Den natten sovnet vi alle til elvens sterke sus utenfor hotellrommene våre. Selv drømte jeg om Huayna Picchu. Så var det søndag, og solen strålte fra en skyfri himmel allerede tidlig fra morgenen av. Det passet bra, i og med at vi i dag skulle klatre opp Huayna Picchu. Den klare himmelen ville gi en perfekt utsikt. Inne på Machu Picchu, ved det Willaru kalte for "porten" tok vi farvel med de fire i gruppen som ville bli igjen der, og vi andre gikk gjennom porten. "Her forlater vi den 3. dimensjon og går inn i 5.", fortalte Willaru oss. Stien gikk med ujevne trinn først nedover og så oppover. Til tider var det veldig bratt og smalt, men det fantes her og der en stålwire å holde i. Vi tok ofte korte pauser og tygget cocablader underveis, men omsider kom vi til et platå nesten ved toppen hvor vi kunne nyte en fantastisk utsikt over Machu Picchu. På Huayna Picchu Det var en rar følelse å se alle de gamle murene så bitte små langt der nede. Så klatret vi opp det siste lille stykket, og på toppen lå store steiner halvveis oppå hverandre på en slik måte at de dannet en mørk og smal tunnel. Det var lite plass der inne, men det gikk an å åle seg gjennom den og ut til selve toppen dersom man først tok av seg ryggsekken. Willaru forklarte at det var fjellets "livmor", og at vi her ble "født" inn i 6. dimensjon. Han og et par av oss andre sto der inne og mediterte en stund, og takket fjellet for at vi fikk lov til å være der, før vi krøp gjennom åpningen. På toppen lå store stein på en slik måte også her at det var om å gjøre å ikke trå feil. Det letteste var å sette seg og skli bortover, men Willaru sprang fra stein til stein som om han hadde usynlige vinger. Det var utsikt i 360 grader, og man følte seg nærmest "on top of the world". Vi vendte oss mot solen og mediterte igjen, og innvendig visualiserte jeg en regnbuebro som strakte seg helt til Norge. Med den majestetiske utsikten og følelsen av å være så nær "Himmelen", var det naturlig at tankene vendte seg til de der hjemme. Det var et slikt øyeblikk hvor kjærligheten til ens nærmeste kjennes veldig tydelig. Vi kunne sikkert blitt værende der i timevis, men omsider rev vi oss løs og begynte klatringen nedover igjen. Det var overhode ikke anstrengende nå. Om ettermiddagen tok vi toget tilbake til Cusco og tilbrakte en natt der, før andre del av reisen vår skulle ta til neste dag. Det var en syv timer lang busstur sydover mot Titicaca-sjøen, gjennom et landskap som stadig forandret seg. Byer og landsbyer, øde strekninger, fjell, jorder og vidder var severdighetene våre den dagen. Det var mørkt da vi var fremme ved vårt flotte hotell, men fra rommene våre, der vi hadde glassvegger og en dør ut mot en terrasse, kunne vi skimte sjøen under stjernene. Vi spiste i en sal full av eksotiske planter og med en lystig ild sprakende i peisen. Willaru forteller om Fruktbarhetstemplet Neste morgen besøkte vi "The Temple of Fertility", Fruktbarhetstemplet, like ved hotellet, før vi kjørte til "The Sacred Retreat of Amaru Merú". Merú hadde vært en stor Inka-mester i sin tid. Da bussen stoppet, gikk vi over et jorde der kvinner satt og sydde på sine karakteristiske tekstiler med et par lamaer stående noen meter unna. Peruvianske kvinner Vi gikk opp til den store, flate veggen som Willaru fortalte var blitt laget av kykloper. Der mediterte vi, med hendene og kroppen presset inntil fjellet, før vi gikk videre til det Willaru kalte "The Eye of God". Her dannet de røde fjellene merkelige formasjoner; de kunne minne om Rocky Mountains i USA. "Gudsøyet" fikk navnet sitt fra der hvor fjellene dannet en smal, oval åpning. Dette var et veldig hellig sted. Willaru underviste litt for oss og vi mediterte også her, mens "Gudsøyet" voktet over oss. Nettopp her opplevde jeg noe veldig spesielt. "The Eye of God" Siste del fortsetter her