Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran Slipp tak og dropp masken (Trykket i "Ildsjelen" nr.3, 2000) Denne sommeren har vært travel og innholdsrik - på godt og "mindre godt". Selv om jeg har vært opptatt med mange ulike aktiviteter, la jeg merke til et tema som gikk igjen, over et tidsrom på tre uker. Det var flere episoder og forskjellige mennesker involvert hver gang, men det var det samme temaet. Det dreide seg om å få lov til å være seg selv. I det miljøet jeg ferdes til vanlig, er dette aldri noe problem. Mine venner og de menneskene jeg omgås deler mitt livssyn noenlunde, og vi er på bølgelengde. Men har man med andre å gjøre, med en annen innfallsvinkel til livet, kan det å ikke snakke samme språk eller det å ikke dele samme syn noen ganger føre til unødvendige konflikter. Vi som driver med åndelig selvutvikling vil etter hvert skape stadig større distanse mellom oss selv og nære vi har rundt oss, som har et mer fastlåst ståsted eller syn. Når vi viser en usvikelig tillit til at vi mestrer våre liv, samtidig som vi mener å ha en egen personlig opplevelse av den åndelige dimensjonen, får vi fra noen høre at vi har forlatt Guds sanne sti og at vi befinner oss langt ute på viddene. Kort sagt, at vi er fortapt. For om vi ikke lider litt eller følger strenge bud, og i stedet fyller våre liv med glede og fri utfoldelse, da er vi annerledes, og resultatet er å bli utstøtt fra flokken. Mange av dere kjenner sikkert til Richard Bachs bok (eller film) om måken Jonathan. Jonathan fulgte sitt eget hjerte og våget å være annerledes. Dette førte til at han ble utstøtt fra flokken, mobbet og hånet, men han endte opp med å finne noe mye mer verdifullt enn det flokken kjente til. Og senere kunne han dele det han hadde funnet med andre måker - originale og åpne som han - i den flokken han hadde forlatt. I dag vil jeg trekke frem litt stoff fra "Illusjoner", av samme forfatter. Det formidler samme tema, men med en litt annen vri: ...Mesteren svarte og sa: "Det var en gang en landsby med skapninger på bunnen av en stor krystallklar elv. Elvens strøm rant lydløst over dem alle - ung som gammel, rik som fattig, god som ond - strømmen gikk sin egen vei, kjente bare sitt eget krystallklare selv. Hver enkelt skapning klynget seg på sitt vis til grenene og klippene på elvebunnen, for klynging var deres måte å leve på, og å motstå strømmen, var hva hver og én hadde lært fra fødselen av. Men én skapning sa til sist: "Jeg er lei av å klynge. Og om jeg ikke kan se det selv, stoler jeg på at strømmen kjenner sin vei. Jeg slipper taket, lar strømmen føre meg dit den skal. Klynger jeg lenger, dør jeg av kjedsomhet." De andre rundt ham lo og sa: "Dåre! Slipper du taket, vil strømmen du tilber kaste deg rundt og knuse deg mot klippene, og du vil dø raskere enn av kjedsomhet!" Men den ene enset dem ikke. Idet han trakk pusten, slapp han seg løs, og straks ble han tatt av strømmen, kastet om kull og slynget mot klippene. Men ettersom skapningen nektet å klynge seg fast igjen, løftet strømmen ham fri fra bunnen, og han ble ikke kvestet og ikke skadet mer. Og skapningene lenger nede ved elven, for hvem han var en fremmed, ropte: "Se, et under! En skapning som oss selv, og likevel flyr han! Se vår Messias, kommet for å frelse oss alle!" Og han som ble båret av strømmen sa: "Jeg er ikke mer Messias enn dere. Elvens ønske er å løfte oss fri hvis vi bare våger å slippe taket. Vår egentlige oppgave er denne reise, dette vågestykke." Men de ropte bare høyere: "Frelser!" mens de klynget seg til klippene, og da de så etter han, var han borte, og de var igjen alene, opptatt med å skape legender om en frelser."... Vi som har åpnet oss for et videre syn på livet enn det vi vokste opp med, eller et annet syn enn det andre nær oss fortsatt holder fast ved, har ikke gjort annet enn å slippe taket. Å deretter bli møtt med tilbedelse er ikke noe bedre enn å bli møtt med hån, for vi fortjener ingen av delene. Men det vi fortjener og faktisk har rett til, er å få være frie til å være oss selv. Vi ønsker at andre viser oss respekt for våre valg i livet i samme grad som vi viser dem respekt for deres. Dessverre møter vi ofte deres fordommer i stedet. For når de bare kjenner til bunnen av elven, klippene og farene ved livets eksistens, hvordan kan de forstå hva det vil si å fly? Svaret er enkelt: De kan bare ikke. Det må være opp til oss å ikke prøve å forklare dem det en gang, men kun vise hvordan vi flyr gjennom vårt levesett og de verdiene vi legger for dagen i våre handlinger. Være tolerante overfor deres uviten het, og bygge broer der de bygger murer. Men framfor alt, når det stormer rundt oss eller vi møter direkte motstand, må vi la vår ærlighet og oppriktig het jobbe for oss, og ikke sette opp masker eller skjold for å beskytte vårt sårbare indre. Gjør vi det, fornekter vi vår egen rett til å være den vi er. Har du noen gang svart: "Fint" når noen spurte deg hvordan du hadde det, mens du egentlig følte deg sliten eller utilpass? Det er slik vi gjør for å ikke høres klagende ut. Men det er en maske vi tar på oss som ikke stemmer overens med hvordan det egentlig forholder seg, og det vi faktisk gjør, er å lure både den vi står overfor og oss selv. Den dagen vi begynner å droppe masken overfor andre som er vant til dem, møter vi ulike reaksjoner. Undrende, tvilende, skeptiske, fryktsomme eller kanskje misunnelige reaksjoner. For å droppe masken er å stille seg åpen og naken, uten det vernet vi ellers tyr til. Og dessverre tåler ikke alle en slik åpenhet. Jeg fikk kjenne dette på kroppen i sommer, for jeg droppet masken min og det fikk følger. Men det var nødvendig for meg å gjøre det, i den prosessen jeg holder på med og i min utvikling. Det var tøft å måtte møte andres reaksjoner, når jeg så lett kunne ha spilt den rollen de ville ha meg til å spille. Men da hadde jeg ikke fått være meg. Og det har jeg lov til. Uansett. Når som helst, hvor som helst, og overfor hvem som helst. Nå har det deilig, for jeg har vært tro mot meg selv. Det fortjener vi alle å få være. Uansett når, hvor, eller overfor hvem det måtte være. Det er til og med vår plikt, ettersom vi alle er ansvarlige for våre egne handlinger, følelser, tanker og ord. Jeg lar Richard Bach si det med sine ord: "Din eneste forpliktelse i ethvert livsløp er å være tro mot deg selv. Å være tro mot noen annen eller noe annet er ikke bare umulig, men kjennemerket på en falsk messias." Ønsker dere alle fri flyvning og krystallklar himmel! Miranda* L. Weisz