Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran Vær deg selv - ditt Dype Selv (Trykket i Ildsjelen nr.1, 2001) "Sjelen er der våre lidenskapers ild brenner. Den er der kjærligheten vår er mest levende. Sjelen higer etter denne dypere kjærligheten, etter en forbindelse mellom form og formløshet, eller en sammenfatning av det guddommelge." - Benjamin Shield, dr. philos © Ron Wennekes I dag vil jeg snakke om "ildsjelen" - ikke bladet du holder i hendene dine, men en sjel som brenner med en uslokkelig ild, en ild som sjelen både ønsker og trenger å hengi seg fullstendig til. Og om denne lidenskapen etter en høyere eller dypere form for kjærlighet som brenner i alle oss som vet at det er vår egentlige essens. Denne utgaven av Ildsjelen vil ha en mer personlig karaktér enn vanlig. Dette fordi jeg siden sist har skiftet fornavn, og gjerne vil forklare litt rundt det. Helt siden barndommen har jeg vært opptatt av Gud. Som datter av en luthersk prest og med en trygg og kjærlig oppvekst i et kristent miljø i USA, var den åndelige dimensjonen av tilværelsen en helt naturlig og selvfølgelig del av livet mitt. Jeg var ofte for meg selv ettellerannet sted, midt i liljekonvall-beddet eller oppe i et tre og hadde lange samtaler med Gud. (Lenge før noen kjente til Neale Donald Walsch og bøkene hans.) Og i voksen alder fortsatte jeg å holde kontakt med Gud. Vårt forhold ble dypere etter hvert som jeg gikk over fra uskyldig barnetro til dyp søken, og så fra dyp, lidenskapelig og umettelig søken til direkte erfaring. Nå søker jeg ikke lenger. For Gud og jeg har lenge vært ett. Men det jeg endelig har begynt å forstå er Guds sanne vesen. Da Willaru Huayta fra Peru gjestet oss sist november, holdt han en todagers workshop i Arendal. Selv om mye av det han fortalte ikke var nytt for de fleste av oss, var det likevel fint å bli påminnet om hvor vi skal fokusere energien - ikke i hjernen, men i hjertet. Vi glemmer så ofte det i vår streven etter høyere bevissthet, men det er jo dét hele vår eksistens dreier seg om. Ikke det å bli så kloke eller vise som vi kan, men å lære å gi og motta kjærlighet. For når Gud er kjærlighet, og vi er guddommelige gnister av Gud, så er jo vi også kjærlighet. Det er vår sanne natur. Hvor ofte tenker vi over det? © Jennifer Henley Workshopen ble holdt på engelsk, og en historie som Willaru fortalte innebar et ordspill nettopp på engelsk. En mann ble spurt av en mester: "What have you done for your Self?" Og mannen, som oppfattet "yourself", beskrev hvordan han hadde sett på TV og slappet av etter jobben. Han ble igjen spurt av mesteren: "Fine. But what have you done for your Self?" Fremdeles uten å forstå spørsmålets dypere mening, svarer han at han koste seg med en bedre middag etter TV-tittingen. Det er ingenting galt i det han gjør eller det han svarer, men han forstår ikke at mesteren lurer på hva han har gjort for sitt Høyere Selv, ikke for seg selv, og der er en vesentlig forskjell. Vi søker å integrere vårt Høyere Selv med vårt Lavere Selv, eller, slik jeg foretrekker å uttrykke det, å integrere en sjelsbevissthet i det daglige. Ikke ha hodet i skyene og være "i himmelen" en dag for så å synke ned i materiens bekymringer og illusjon en annen dag, men å beholde likevekten og balansere begge deler samtidig. Som dr. philos. Thomas Moore sier det: "Sjelen omfatter ikke bare det høyere - eller transcendentale - bevissthetsnivå, det området vi gjerne kaller ånd, men også det vi måtte betrakte som et lavere bevissthetsnivå - sjelen i vanlige opplevelser, sjelen i hverdagen." Men hva ville skje om vi gikk rundt med en sjelsbevissthet i det daglige? Ville det stråle et sterkt hvitt lys rundt oss? Ville vi ha et salig uttrykk i ansiktet som viser vårt indre opplyste vesen? Ville vi snakke i lignelser og være mer eller mindre perfekte? Hmmm, da hadde vi vel ikke vært her. Nei, sannheten er at det ikke kan sees utenpå oss hvilket bevissthetsnivå vi er på eller hvor mye kjærlighet vi evner å både romme og gi ut. For når dagsbevisstheten (D) smelter sammen med sjelsbevisstheten (S) er man fortsatt samme person, bare litt annerledes innvendig, og det vises jo ikke. D + S = DS; Den Samme. (Egen formel) Eller Dype Selv. Og ingen trenger å ane noe som helst. Med Janteloven i Norge ligger man som regel lavt i terrenget. Heldigvis at jeg vokste opp i "mulighetenes land", og ikke hørte om Janteloven før det var for sent! Janteloven preller rett av meg. Jeg foretrekker å ta til meg ordene fra "A Course in Miracles" og som Nelson Mandela brukte i en tale en gang: "Our deepest fear is not that we are inadequate, our deepest fear is that we are powerful beyond measure. It is our light, not our darkness that most frightens us. We ask ourselves, who am I to be brilliant, gorgeous, talented, fabulous? Actually, who are you not to be? You are a child of God. Your playing small does not serve the world. There is nothing enlightened about shrinking so that other people won't feel insecure around you. We were born to make manifest the glory of God that is within us. It is not just in some of us; it is in everyone. And as we let our own light shine, we unconsciously give other people permission to do the same. As we are liberated from our own fear, our presence automatically liberates others." © Lise Nilsen Jeg har, som sagt, skiftet fornavn. Hvorfor i all verden det?, tenker du kanskje. Var ikke navnet jeg hadde godt nok? Det har ikke noe med det å gjøre. Jeg likte også navnet som mine foreldre valgte for meg og var etter hvert blitt veldig fortrolig med det. Det uttrykte hvem jeg var. Men akkurat som man ikke er samme person i voksen alder som man var som barn, har jeg vokst fra den personen jeg engang var. Jeg er blitt er mer moden utgave av meg selv og jeg kan ikke gå tilbake. Og energien i navnet mitt må kunne resonnere i harmoni med energien jeg vibrerer til, eller sagt på en annen måte, navnet må være samstemt med den jeg er i dag. I februar i fjor fikk jeg navnet Miranda* på det indre. Som alltid når jeg får veiledning innenfra, prøvde jeg å få en forståelse av hvorfor dette navnet kom til meg. Jeg slo opp i navnebøkene mine for å se hva det betydde, men det var ikke listet der. Gjennom en venninne og videre forskning på biblioteket fikk jeg greie på hva navnet betydde rent språklig, men jeg visste fremdeles ikke hva jeg skulle bruke det til. For alt det jeg visste kunne det være navnet på en kvinnelig person eller veileder i de indre planene eller navnet på en fremtidig datter. Så jeg lot bare saken ligge og snakket ikke om den med noen. Men navnet dukket opp i tankene mine igjen og igjen, som for å minne meg på dets nærvær. Fullmånenatten i Skorpionens tegn, var jeg med på en visualiseringsøvelse sammen med en gruppe mennesker. Det var ingen visualisering utenom det vanlige, men man kan si at "tiden var inne". I øvelsen skulle vi blant annet møte et annet menneske og utveksle gaver. Jeg møtte meg selv. Det var fint og lett, helt til vi i gruppen fikk beskjed om å forlate det mennesket og gå videre. Da måtte jeg forlate en "meg" og gå videre med en annen "meg". Det føltes rart, men jeg fikk det til og gjorde resten av visualiseringsøvelsen uten problemer. Etterpå slo lynet ned i meg. Miranda* var meg selv! Den "meg" jeg hadde gått videre som, mens Linda Brit ble igjen. Med litt hoderegning fant jeg fort ut at det hadde tatt meg ni måneder å forstå at navnet var mitt eget. Som et svangerskap hadde jeg gått gravid med navnet inni meg og nå ble det født, den 11.11., der hvor Linda Brit var født 8.8. Jeg vet nå at Miranda* er min åndelige identitet, min essens, den jeg er i mitt dypeste vesen uavhengig av fysisk inkarnasjon eller ikke. Den "meg" som ikke er bundet til tid eller rom, men som er evig og fri. Navnet har flere betydninger. På sanskrit (mira) betyr det "ofring til kjærligheten". På latin (mirare) "se, observere; se ting som de virkelig er". Men det har også med "speiling" å gjøre; det at jeg speiler meg i andre og at de speiler seg i meg. Vi får alle tilbake det vi selv sender ut; slik virker karmaloven. Men med dette navnet skjer det for meg i enda sterkere grad enn før, og det gjør at jeg skjerper meg litt ekstra. Jeg liker utfordringen det innebærer og føler at jeg ikke ville fått dette navnet om ikke Universet også mente at jeg kunne bære det. Der er mange andre som har tatt til seg sine åndelige navn slik jeg har gjort. For meg er det dette som menes med å "bringe himmelen ned på jorden". I vår egentlige essens er vi strålende diamanter, krystallisert lysenergi, og vi skinner slik som stjernene vi ser på himmelen. Og når flere og flere av oss bringer vår åndelige essens ned i materien vi lever i, da bringer vi virkelig Himmelen ned på jorden. Den danske forfatteren Asger Lorentsen skriver: "Og Jorden skal lyse". Ja, det er helt sikkert. Det er bare et spørsmål om tid. For meg er én syklus over og en ny har begynt. Som Tarotkortet "Narren" går jeg ut i verden som en nybegynner, som min nyfødte "jeg", rustet med optimisme og eventyrlyst, men også med sårbarhet gjennom min mangel på erfaring på akkurat dette stadiet. Har du vært akkurat der du er nå før? Nei nettopp. Men det er det som gjør livet spennende - at vi skaper hvert øyeblikk og at nuet alltid er nytt og friskt og ubrukt. Og slik vi skaper hvert øyeblikk, slik skaper vi oss selv ut av alle de valgene vi treffer hver dag, hver time, hvert minutt. Måtte du treffe alle de valgene som skaper ditt Dype Selv. Miranda* Linda Weisz   "We all have the extraordinary coded within us, waiting to be released." - Jean Houston