Sjelen folder seg ut, som en lotus med tusen kronblader - Kahlil Gibran Zam Zam - En åndelig reise til Kilden (Trykket i Ildsjelen nr.4, 2000) Så rart det er, dette med tid. I hverdagen er vi som regel så bundet til klokka og tiden. Vi må enten være et sted til en viss tid eller vi har så og så mye tid på oss til å gjøre eller rekke noe, innen noe annet skal skje. Ofte føler vi at vi ikke har tid nok. Som om tid er noe man kan ha. Jeg sitter i skrivende stund i Egypt, på en felucca (egyptisk seilbåt) på den vakre Nilen. Solen varmer deilig fra en skyfri himmel og elven glitrer med en nesten speilblank overflate. Vi glir stille gjennom vannet. De eneste lydene vi hørr er fra fuglene og et og annet esel ved elvebredden, vannet som skvulper mot båten, og den myke knirkingen fra masten og gnissingen i tauverket. Det føles som om det alltid har vært slik. Eller i hvert fall veldig, veldig lenge. Tankene mine går til de hektiske dagene før avreisen fra Gardermoen. Det fortoner seg som om livet der er helt uvirkelig; noe vagt og fjernt som ikke har noe med meg å gjøre. Mens dette livet her er det jeg kjenner og er fortrolig med, og hvor jeg føler jeg hører hjemme. Vinden tar seg opp og fyller seilet. Kaptein Taha sender meg et strålende hvitt smil i et barket mørkebrunt ansikt idet jeg titter bort på han. Det knirker i båten mens han styrer den fra bredd til bredd, i et sikk-sakk mønster nedover elven. Det ligner slangens bevegelser bortover bakken. Det er en urgammel, nesten hellig stemning og jeg føler meg så i ett med min sjelsbevissthet. Omgivelsene speiler denne åndelige atmosfæren på flere måter: Tidløshet: Her er tiden ubetydelig. Det spiller ingen rolle når vi ankommer neste severdighet. Vi er der når vi er der. Det er selve reisen som teller. Gårsdagen er forbi og morgendagen ennå ikke født, men dette øyeblikket, her og nå, er i levende live. Dessverre lever vi ofte for mye i fortiden ("Husker du dengang da...?") eller i fremtiden ("Når bare det-og-det skjer, da..."), mens det alltid er NUET som er fullt av muligheter. For nuet er fremtidens fortid. Bevegelse: Sikk-sakk bevegelsen nedover elven speiler vår utvikling gjennom livet, selve prosessen. Som på elven nå, legger vi en strekning bak oss og går samtidig over deler av den på nytt før vi går videre. Runde etter runde i en spiralform. Syklusen over fødsel, liv, død og gjenfødsel går igjen overalt. Det er slik det evige Kosmos virker. Målet: Men hva eller hvor er målet? Hvor vil vi egentlig hen? Til et nytt og bedre liv? Til en form for paradis? Hvis det er nuet som teller, trenger vi da å ha noe mål å bevege oss mot? Svaret ligger i spørsmålet: Alt er i bevegelse, på en eller annen måte. Uten bevegelse får vi stagnasjon. Vi kan bevege oss målløst hit og dit og gå over den samme kjente strekningen igjen og igjen, eller vi kan bevege oss målbevisst; alltid videre, inn i det uprøvde og ukjente terrenget som med sin fremmedartethet tilfører oss noe nytt. Vår feluca heter "Zam Zam" og det er ikke tilfeldig. Det arabiske ordet er navnet på en Hellig Kilde, muslimenes "paradis" eller dit alle håper og drømmer om å få lov til å komme en dag.Zam Zam er selveste Kilden. Den som drikker av vannet eller bader i det, blir renset og fornyet og får evig liv. Og slik føles det for meg på denne seilbåten med samme navn. Jeg føler meg renset og virkelig levende igjen. Jeg kan ikke bli her for alltid, men jeg kan ta denne opplevelsen og minnet om dette livet med meg hjem til Norge. Selv om jeg igjen vil måtte bli noe bundet til tiden, kan jeg stoppe opp av og til og tenke på Nilen og Zam Zam, og bare være. Og i mine bevegelser og gjøremål i hverdagen der hjemme, vil én ting stå klart for meg: Mitt mål er det helligste av det hellige, selveste Kilden. Og den har jeg funnet inni meg. Slik at uansett hvor jeg går eller hvor jeg måtte befinne meg, er jeg hjemme. Det er en vidunderlig og befriende følelse. For jeg har lært at målet til enhver tid er akkurat der jeg er. Miranda* L. Weisz